Kortreiste dikt med lang rekkevidde

Det er ikke hver dag Nordland får en ny diktsamling å glede seg over, og Kjetil Grunnvolls Basaliteter er absolutt verdt å merke seg. Her er vi ikke snakk om noen beskjeden debut i margen av norsk lyrikk – dette er en forfatter som vet hva han holder på med, og som har noe å si.

Grunnvoll skriver korte, knappe dikt – noen ikke lenger enn fire-fem linjer – med titler på latin som lathe biosas («lev ubemerket») og sub specie aeternitatis («under evighetens synsvinkel»). Det kan høres litt avvisende ut, men latin-sitatene er mer som veiskilt enn som hindringer: Grunnvoll forklarer dem, og selve diktene er skrevet i et dagligdags, direkte norsk som ikke krever noe forkunnskaper. Tonen er tørr og noen ganger morsom på den måten nordlendinger gjerne er – uten at han noen gang sier «se så morsom jeg er».

De beste diktene i samlingen er de som springer ut av konkrete situasjoner. Diktet der en syk mor sier at man bør være glad for hver dag, og sønnen nikker og tenker for seg selv at klisjeene bare er litt slitne sannheter – det treffer. «Vargtimen», om angstens grå lysning like før daggry der man ligger «forsvarsløs / hudløs» i dialog med seg selv, er gjenkjennelig for de fleste som har opplevd søvnens sviktende velvilje i mørketida. Og naturbildene – bjørkas knopper om våren, oldingens og barnets tannløse smil speilet mot hverandre i samlingens siste dikt – har en nordnorsk ro over seg som ikke behøver å si det høyt.

Det finnes svakere dikt i samlingen også, der det knappe formatet ikke klarer å bære vekten av det som skal sies, og resultatet blir i overkant korthugget. En god redaktør kunne med fordel ha strammet inn ytterligere. Men det er ikke unikt for Grunnvoll – det er en risiko alle tar som velger kortdiktets krevende form.

Det som likevel gjør Basaliteter til en samling å legge merke til, er den underliggende ærligheten. Her er ingen selvhøytidelighet, ingen unødvendig kompleksitet for kompleksitetens skyld. Grunnvoll skriver om det som faktisk koster noe – tap, aldring, den andres bortgang, og de romslige stillhetene imellom – og han gjør det med den beherskede direktheten som er nordnorsk på sitt beste.

En bok som Nordland kan være stolt av.