Det halvfortærte

Det finnes en bestemt type debut man stadig oftere ser komme inn i de norske bokstrømmene: den som annonserer sin egen beskjedenhet med et slags ettertrykk, som om beskjedenheten i seg selv var en estetisk prestasjon. Forlaget heter HALV MATER. Samlingen heter Basaliteter. Åpningsdiktet heter «Basalt ordforråd» og bærer mottoet omnia mea mecum porto. Vi skal altså forstå at her er det noe nedstrippet, noe ærlig fattig, noe som ikke gir seg ut for å være mer enn det er. Og samtidig: latinen er der allerede på første side, og den blir stående der gjennom hele boken som en slags klassisistisk sikkerhetsline.

Dette er den første spenningen man må forholde seg til hos Grunnvoll, og den er ikke en produktiv spenning. Det er snarere et symptom. Inabsentius. Sub luna bibo. Lumen et umbra sumus. Otium cum dignitate. Parce sepulto. Epigrafene velter inn over leseren som om de skulle borge for diktenes alvor – som om en linje på norsk om å trekke seg tilbake og pleie sine sår blir mer betydningsfull av at det henger en gammel romersk frase over den. Det gjør den ikke. Det gjør den, om noe, mindre. For idet jeg leser «Mine dikt er / ikke skriftemål / men vitnemål om / det som / kan ha skjedd / fra en som / aldri / var der», så er det ikke fraværet som rammer, men nøye plassert Inabsentius som bekymrer meg på dikterens vegne. Hva slags tillit er dette til diktets egen evne til å bære sin tomhet? Bias fra Priene har neppe ventet på å bli innkalt som garantist for et norsk bekjennelsesdikt fra Lofoten anno 2026.

Saken kompliseres ytterligere av den arkitektoniske tvangen i samlingen. Nesten hvert eneste dikt heter «Basal» et eller annet: Basal selvskading, Basal darwinisme, Basal trøst, Basal alkoholisme, Basal bortgang, Basal tenkning, Basal egenerklæring, Basal ekvilibrisme, Basal tro, Basal selvinnsikt, Basale patinerte sannheter, Basalt brennoffer, Basalt livsmisbruk, Basalt stoffskifte. Og så videre. Det er utvilsomt et grep, og man kan kalle det «konseptuelt» om man er i særdeles velvillig humør. I praksis fungerer det som et stempel som hver gang skal varsle leseren om at her kommer det nå en grunnleggende sannhet om livet, ikke en pyntelig variasjon, ikke en blomst, men selve roten. Problemet er at en grunnleggende sannhet sjelden lar seg bestille på den måten. Når den ber seg selv velkommen tjueåtte ganger på rad, begynner den å minne mistenkelig om sin egen motsetning.

Grunnvoll arbeider i alle disse diktene etter samme oppskrift: en oppstilling, så en vending, så en aforistisk pointe i to-tre korte linjer på slutten. Slag i bordet. Etter å ha lest tre slike i rekke vet jeg som leser nøyaktig hva som venter meg på side fire, og fem, og seks, og nitten. Punchlinen blir forutsigbar både i form og funksjon. Det aforistiske grepet er en av de vanskeligste litterære disiplinene som finnes – det krever en knapphet og en presisjon som tåler vekten av sin egen innbilskhet – og det tåler nesten aldri å bli industrialisert. Hos Grunnvoll er det blitt en produksjonslinje.

La meg ta det diktet som er samlingens mest ambisiøse, «Basal tro – eller basal antakelse?» Her settes Sokrates opp mot Kristus: den ene tømmer giftbegeret rakrygget, den andre ber bittert om at kalken skal gå ham forbi. Konklusjonen: «selv den sikreste antakelse / er ingenting / mot den som vet». Dette er, beklager meg, intellektuelt useriøst. Det er en lærebokfremstilling av en skoleguttsk dikotomi som verken er rettferdig mot Sokrates – hvis dødsforakt selv Platon problematiserer – eller mot evangelienes Getsemane-scene, som er noe ganske annet enn en mann som «ikke var sikker». Å spille de to figurene ut mot hverandre i ti aforistiske linjer for å konkludere med at viten er bedre enn antakelse, er ikke filosofisk dybde. Det er filosofisk dekorasjon. Og dekorasjon med epigraf, som vanlig.

Det samme problemet rammer den lille mytologien Grunnvoll bygger rundt seg selv. Han er månen («jeg og månen / i vår tosomhet»), han er skyggen og kroppen i tospann i hytta på øya, han er den mannen uten ære som ikke kan ærekrenkes, han er den som «tør / å senke deg / helt til bunns». Det er en romantisk énstemmighet her som har sittet i den norske mannlige melankolien helt siden noen oppdaget at månen kan ses fra et hyttevindu. Og den oppleves stadig mindre interessant for hvert år som går, særlig når den ledsages av små grovheter som «for faen» og «pinadø» – innsatt, kan det virke, for å forsikre leseren om at her er det ingen kafépoet, men en ekte mann med skitt under neglene. Effekten er motsatt: man hører redselen for å bli tatt for å være sentimental, og man hører at den er berettiget.

Hjalmar Ekdal påkalles, in memoriam. Ryōkan påkalles, in memoriam. Moren påkalles, mater in memoriam. Det er mye in memoriam i denne boken. Når en dikter på sin debut gjør så mange høytidelige bukk i retning av de døde – den japanske zenmesteren, den ibsenske selvbedrageren, den klassisk-romerske billedverdenen – så er det vanskelig å ikke lese gestusene som et forsøk på selv å finne sin plass i den selskapen man bukker for. Det er en eldgammel debutantmanøver. Den er sjelden grasiøs.

Og likevel. Et sted i denne samlingen finnes det en lyriker. «Basal etterlysning» er sju linjer som vet hva sju linjer kan gjøre: «Jeg har mistet / meg selv / og funderer nå på / om jeg skal gidde / å melde meg savnet». Her ligger pointen i den lakoniske gidde, og diktet er ferdig før det rekker å bli tilfreds med seg selv. «Til min frisør» klarer det samme i tre linjer hentet fra et sitat. Og avslutningsdiktet «Basalt stoffskifte» – speilingen mellom barnets og oldingens tannløse smil, mellom vår og høst, mellom jord som blir til liv og liv som blir til jord – er gjort med en disiplin samlingen ellers savner. Her er ingen latinsk epigraf. Her er ingen aforistisk avlevering. Her er bare et bilde som får utfolde seg over to dikt og lukkes med det samme smilet i to forskjellige munner.

Det er denne dikteren man ønsker seg mer av. Og det er denne dikteren forlaget – som altså heter HALV MATER, og som med sitt navn har gjort krav på en redaksjonell ydmykhet det knapt har innfridd – burde ha hjulpet frem ved å fjerne minst halvparten av det som står her. En diktsamling som het Basaliteter og rommet tolv dikt i stedet for trettitre, ville vært en bedre bok. Den ville også, kanskje, vært en bok det var mulig å like uten forbehold.

Slik den foreligger, er Basaliteter en debut som later som om den er strammere enn den er, fattigere enn den er, og mer vitende enn den er. Den vil bli omtalt som ærlig fordi den har et ordforråd som signaliserer ærlighet. Den vil bli omtalt som klassisk fordi den siterer Romerriket. Den vil bli omtalt som modig fordi den nevner alkohol og selvskading. Ingenting av dette er det samme som å være ærlig, klassisk eller modig. Det er kostymer. Og under dem aner man en dikter som kunne ha skrevet en bedre, smalere, mer hensynsløs bok dersom han hadde tort å la være å pynte den.

Til neste samling, da, skal man håpe, er HALV MATER kommet til å fortjene navnet sitt.